Quizen vender tilbake

Selv er jeg noe mer fornøyd med hvordan denne ble enn den forrige. Så gjenstår det å se om dere liker den.

Hva, premier sier dere? Har da ikke noen pre-... Ok, da. Vinneren skal få en klem av meg. Via internett.

Det lange innlegget vender tilbake

Om man ser på de foregående innleggene, så kan det se ut som om livet mitt består av en hel del litt merkelige ting. (Sa jeg en hel del? Jeg mente jo selvfølgelig nesten ingen!) Jeg nevner i fleng: Navlebeskuende spørreleker, perifere strøtanker, skadefryd, og andre sånne interessante ting. Men nå må jeg nok skuffe dere og si at dette er desverre ikke hele sannheten. Det er faktisk deler av livet mitt som jeg ikke har utbrodert, sydd sammen, og vist fram for allmenhetens skue. Ta for eksempel det at jeg studerer matematikk. Har jeg i det hele tatt nevnt at jeg studerer matematikk? I Bergen? Jeg tviler nesten. Minner meg på at i hilsenene jeg fikk i årboka fra Bibelskolen i Grimstad var av det diverse ymse slaget. Alle disse tre frasene kan finnes: «Lykke til med TT», «Du må komma til Bergen», «Gleder meg til å henge i Trondheim sammen med deg».

Mye tyder på at eieren av denne boka (dvs. jeg) er meget, meget flink til å både bestemme seg og til å formidle sine tanker, ord og gjerninger til sine venner.

Men nok selvskryt, jeg kan jo prøve å danne et bilde her av hvordan det er å studere matte. Matten her er ganske lik den vi lærte på videregående, sånn bortsett fra den lille detaljen at det ikke ligner i det hele tatt! Der jeg før har blitt presentert med «x = 2, sånn er det bare», og andre slike dogmatiske framstillinger, blir vi nå direkte lesset over av beviser på hvorfor nettopp x = 2. (Der x = 2 kan byttes ut med en hvilken som helst matematisk formel.) Dessuten er det fullt av ekstrautfordringer for den som tar stoffet lett. (En stridsvogn kjører nedover y-aksen med eksponentielt økende fart. Ved siden av er det en mur gitt ved linjen y=1/x, og et sted på x-aksen befinner det seg en fiendtlig stridsvogn. Hvor fort må stidsvognens kanon kunne rotere for å være sikker på å kunne skyte den fiendtlige stridsvognen med en gang det er mulig?) Bare synd at jeg har vært noe redusert denne høsten, så jeg har hatt hendene fulle med å få med meg det jeg faktisk skal få med meg. Men det er gøy, det er det. Jeg har lært å inversere funksjoner, derivere implisitt, finne svar på 0/0 (ganske uforutsigbart uttrykk, man vet aldri hvor det havner), og regne med roten av -1. Bare for å nevne noe.

Ellers så går det jo veldig mye i telefonkontakt med min kjæreste. Vi har klart å trikse oss til gratis telefonkontakt, og det utnytter vi jo på det groveste. Har snakket mer i telefonen de siste månedene enn det jeg har gjort i resten av livet til sammen. Og det er ikke en overdrivelse en gang. Hører til blant dagens høydepunkt.

Og jeg må jo innrømme at det har vært litt «menighets-shopping», som det heter på fint. Har vært en del i Den Evagelisk-Lutherske Kirke (DELK), og synes det er trivelig. De er konservative som bare det, men det er nå et pluss i min bok.

Har også funnet tid til å se gjennom den gamle Star Wars-trilogien sammen med Ingrid og Mari de to siste helgene. Et fint gjensyn med filmer jeg kun har sett sporadisk for mange år siden, i den tiden de gikk på NRK i ny og ne. Og fordi et blogginnlegg uten et bilde er et kjedelig blogginnlegg, legger jeg ved et bilde av en Ewok:

Det var alt for i dag. Snakkes ved en senere anledning!

Materialismen taper

Det er for drøyt å kalle meg en fotballentusiast. Jeg bryr meg akkurat nok til å irritere meg over at det er pengene som styrer hele spillet, og ikke spilleglede og lokalpatriotisme. Jeg har alltid sagt at det var alt for mye penger i norsk fotball, og tar den økonomiske baksmellen fotballklubbene opplever som godt nytt.

Men uansett, jeg må le litt i skadefryd når Real Madrid, den største og styggeste kjøpemaskinen av dem alle, taper 4-0 mot et tredjedivisjonslag. :-D

Jeg er så utrolig original

Overskriften er ironisk. Jeg liker å gjøre ting andre har gjort før meg. Og poenget er? Andreas laget en fin quiz om seg selv, så da tenkte jeg at jeg også kunne hoppe på lasset. Og se! Her er linken!

Forbered dere på en utfordrende, spennende, og ikke minst karakteroppbyggende spørrelek. Tvi tvi!

En lenke

For alle med interesse for matematikk og/eller kunst og litt tid til overs, vil jeg anbefale en titt på denne dokumentaren: 

(Trykk på bildet.)

(Om noen skulle lure, så er bildet kun i illustrasjonsøyemed, og den er lenken fordi det er tøft at det går an. Bildet er nokså sentralt i dokumentaren, men det er ikke det den dreier seg om. Bare så ingen kommer her og påstår at jeg er misvisende.)

Satellitt satellatt

Dette er en tekst som handler om livet.

Vi alle vet vel hva en satellitt er. Den er sånn passe stor, laget av metall, og vinner ingen estetikk-priser. Den går rundt og rundt jordkloden i en evig søken etter bilder, signaler, posisjoner, og mening generelt. Høyt der oppe i verdensrommet, hvor det er god plass.

Eller er det virkelig det?

I det siste har det nemlig oppstått et lite problem. Satelitter fungerer ikke evig (på tross av sin mer eller mindre himmelske status), og hva gjør man når den gamle gps-satelitten plutselig påstår at man er i Uganda? (Utover det å dobbeltsjekke at man ikke er kidnappet av pirater.) Jo, man sender opp en ny. Og hva gjør man med den gamle? ... Ingenting. Den eksisterer nemlig i en solid balanse mellom kinetisk og potensiell energi, og det skal mer til enn å skru på bremsene for å synke slike gutter i havet. Eller, det er vel nettopp det man må gjøre, men når bremsene heter "Rakettmotorer som ikke er montert enda", så ser man fort at disse bremseklossene koster mer en dem man finner på Sykkelzentrum.

Og hva så? Som sagt, rommet er jo uendelig stort, og det er jo god plass der oppe. Men satellitter er såpass humane at de har sine eiendommeligheter. For eksempel er, som enhver fysikkelev med respekt for seg selv, tiden en satelitt bruker rundt jorden fullstendig avhengig av høyden den befinner seg i over jordoverflaten. Og de mest populære plassene er der hvor satellittene bruker firogtyve timer pr omdreining, slik at den kan dreie i samme fart som jorden. Spesielt rett over ekvator, hvor satellittene har mulighet til å stå rett opp og ned over akkurat samme punkt. Og der begynner det å bli fullt, og de første kollisjonene har allerede oppstått.

Slik har satellitt gått over til å bli satemange. (Hø hø...)

Men satellitter er jo vel og bra, men hva har dette med livet å gjøre? (Som jeg lovet det ville handle om) Jeg nevnte jo at satellitter er humane, med andre ord menneskelige. Eller kanskje er mennesker satellittelige? Akkurat som satellitten har mennesket i teorien tilnærmet uendelige muligheter. Men i stedet for å følge våre muligheter, legger vi oss i det mest praktiske, det konvesjonelle spor.

Misforstå meg rett. Jeg prøver ikke å påstå at vi alle er tankeløse spissborgere, og at vi bør sprenge grensene våre og oppdage alt. Grenser er der for en god grunn, dessuten så tror jeg ikke vi er i stand til å bryte dem, sånn egentlig. Eller, vi er jo til en viss grad. Jeg kan jo bestemme meg for at jeg aldri mer vil spise maten min, jeg vil samle den i en hundrelitersdunk og hive det i hodet på en uheldig forbipasserende. Men jeg kommer aldri til å gjøre det. Jeg kan i teorien gjøre det, men i praksis er det overhodet ikke gjennomførbart (og ikke bare fordi jeg ville sultet i hjel i mellomtiden).

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg prøver å si. Det er en tanke, en observasjon, jeg prøver å formidle, en observasjon som jeg ikke klarer å sette bedre ord på enn dette:

Vi mennesker er litt som satellitter, vi. Men det er ganske ålreit.

Nytt innlegg

Hva skal skrives? Det vet ingen. I skrivende stund, ihvertfall. Her bruker jeg taktikken skriv først - tenk etterpå, som er en velbrukt taktikk her omkring.

Jeg hadde en god del planer for sommerferien, planer som alle sammen har falt i grus. Av den enkle grunn at det fryktede mononukleoseviruset valgte å besøke meg akkurat i år. For den ikke så opplyste leser så kan vi opplyse om at dette betyr at jeg har ligget med kyssesyken i et par uker, og har akkurat begynt å komme meg. Men fremdeles skal ikke større anstrengelser forekomme, og jeg har vært nødt til å melde avbud på en tiltrekkende Englandstur i tillegg til at en innbringende jobb måtte sies opp før den kom i gang.

Men, som ordtaket sier, det nytter ikke å gråte over bortkastet tid, og her er jeg og har det egentlig ganske bra. Har blitt redusert til å gjøre stort sett ingenting, men det er nå uansett min foretrukne tilstand. Konstruktivt? Neppe. Har fremdeles en koffert stående halvfull i gangen etter at jeg kom hjem fra Israel for drøye to uker siden.

Israel, ja. Bibelskoleåret ble avsluttet på en høy note da vi "alle" sammen dro til Israel i et par uker. Det var en hyggelig tur med mye buss, høy temperatur, mange jøder, og stort sett positive opplevelser. Bilder sier mer enn mange ord (i tillegg til at de får hele innlegget til å se så mye mer innbydende ut):

Slik ser det altså ut når man vasser i Jordan-elven.

Og slik ser det ut når man er på en båt på Galilea-sjøen, og båtføreren finner ut at han har en gjeng nordmenn om bord. Flaggheising med nasjonalsangavspilling og det hele. Frk Asprusten heiser flagget med sikre tak.

Og slik ser man for seg at det kunne se ut i et nasareisk snekkerverksted på Jesu tid (ikke bry dere om amerikaneren i stripete skjorte i bakgrunnen der). Er det Josef og Jesus vi ser?

Et stk. yndig kvinne, en ikke like yndig mann, med Jerusalem sett fra Oljeberget i bakgrunnen.

Bading er gøy, ihvertfall når man ikke trenger å anstrenge seg for ikke å drukne. (Ja, dette er Dødehavet.)

Osv. osv. Kunne sikkert vist dere mange flere bilder, men det er kjedelig å sitte og laste dem opp. Det er sent, og mitt legeme trenger hvile, noe det ikke får ved at jeg sitter her og skriver tøvete ting. Nå ble jeg forresten litt irritert fordi et avsnitt jeg skrev her forsvant som ved et trylleslag, og jeg mistenker meg selv for å være synderen. Men frykt ikke - det sto ingenting som noensinne kommer til å bli savnet. (Bortsett fra min elegante og naturlige løsning på Midtøsten-konflikten, som jeg nå igjen har glemt (haha, jeg ler av meg selv (på en sarkastisk måte (er jeg overtrøtt?))))

Nei, nå skal dere få slippe å lese flere sløve rablerier. God natt! Blir sikkert like lenge til neste gang, eller kanskje ikke. Hvem vet.

PS: Nå har jeg endelig somlet meg til å legge Kjetils blogg i listen til høyre. Det var jommen meg på høy tid!